Livet er en kamp, og fienden min er begrensning. Det gode liv kommer ikke av seg selv. Det har jeg erfart.
Et godt liv kommer ikke av seg selv
Endelig lever jeg mitt gode liv. Jeg bruker tiden min på en jobb jeg liker, har et innholdsrikt og meningsfylt fylt av mennesker og aktiviteter som gir energi. Mitt gode liv har ikke kommet av seg selv. Jeg har kjempet og jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag - og jeg er smertelig klar over at mitt liv ikke er tilgjengelig for alle.
Jeg tenker på da jeg fullførte en mastergrad med deltidsjobb og verv. Da eksisterte jeg knapt utenfor jobben og studiene. Jeg fullførte på to år, uten noen akademiske toppkarakterer, men jeg fikk det til og jeg fikk den jobben jeg ønsket meg. Det gode liv kommer ikke av seg selv, og det nåløyet - det er trangt! Det fikk jeg kjenne på kroppen under studiene, og da jeg startet i min første jobb som daglig leder i en start-up hvor lav lønn og lange dager var en selvfølgelighet.
Jeg undrer over samfunnet, og et arbeidsliv som mange faller ut av. Rundt 10% av alle nordmenn mottar i dag uføretrygd fra staten. De må kjempe seg inn igjen. Og havner man utenfor, så virker veien for de via omskolering, utdanning eller sykemelding lang. For dem lurer jeg på om godt “nok”, noen gang blir nok. Er det samfunnet eller egne handlinger som har kjørt dem i grøfta?
Opp av grøfta - igjen
Likestilling og foreldreperm er andre ting jeg tenker på. Når mamma går på møter og ektefellen er hjemme, vil jeg fortsatt være god nok? Når jeg står på barrikadene for lik fødselsperm - vil jeg fortsatt ha venner? Et godt liv kan innebære å stå utenfor arbeidslivet, men også at man prioriterer karriere, frivilligheten eller de møtene man vil - med eller uten barn. Uansett om man er kvinne eller mann. Vil jeg fortsatt være “god nok” for samfunnet da?
Vi lever i et samfunn med uendelig mange muligheter. Og alt for få timer i døgnet. Utbrenthet er en folkesykdom som til enhver tid rammer en fjerdedel av alle nordmenn. En erfaring “flinke piker” som meg kjenner alt for godt til. Når mine ambisjoner for et godt liv oppleves som en kamp - da finner jeg et fellesskap med de som har havnet utenfor og har blitt syke av det arbeidslivet og samfunnet vi lever i. Her er det forståelse for å tenke annerledes og å sette seg selv først.
For når man har havnet i grøfta og reist seg igjen - ja, da er de beste rådene de som man selv etterspør. For meg handler det om egne ambisjoner for karriere, frivillig arbeid og familie. Jeg tror at ærlige historier kan dempe presset på “generasjon perfekt”, og at det bør tenkes “nytt” rundt et inkluderende arbeidsliv i flere retninger. Ja, vi må redusere utbrenthet og arbeidstakere på uføretrygd, men vi må også tilrettelegge for flere kvinner i ledende posisjoner.
Et godt liv kommer ikke av seg selv - og det bør heller ikke være forhåndsdefinert. For tiden er knapp og stadig flere sliter. Vi trenger et samfunn med mer åpenhet og større toleranse. Det er på tide å være ærlig om det.